Pinse-linkerPinsevennenes Barne- og UngdomsutvalgPinsebevegelsenAnnonser i KSAbonner på KSUkens forsideRedaksjonenfeatureUndervisningKommentarer/lederartiklerUtenriksnyheterInnenriksnyheter

UKE 51-00
tor 21. des 2000

Unge pionerer fikk sin grav i Kina
Det gripende vitnersbyrdet om misjonærene Olga Sæther og Jon Narbuvold

Det er mange lysende navn i den norske pinsemisjonens historie. To av dem er Olga Sæther og Jon Narbuvold, som Gud kalte til Kina. Begge døde i ung alder, etter en svært kort tid på misjonsmarken, og har sine graver i Kinas gule jord. Deres minne kom oss nær da en gruppe norske turister besøkte Kina tidligere i år.

Det gjorde sterkt inntrykk å møte gamle kinesere som fortalte at det var norske misjonærer som fikk lede dem til Jesus. Unge kinesere fortalte oss at det var deres besteforeldre som gav dem evangeiet. Hvem var disse pionerene? Hva drev dem til å bryte opp fra det norske bygdesamfunn og dra til et land langt borte?

Historien om Olga Sæther og Jon Narbuvold er en gripende historie om kampen med misjonskallet og offeret de ga.

Frelseskallet
En dag kom 15-årige Jon inn i fjøset til mor og fortalte at mens han var ute i fjellet og satt opp snarer, suste plutselig en riflekule forbi øret hans.

– Jeg hadde gått fortapt om jeg hadde dødd i dag, sa han.

Etter den opplevelsen kom unggutten i syndenød. Han fant ingen hvile i Gud. Det var ingen møter i Narbuvoldgrenda, der han kunne få noen åndelig hjelp. Etter et år med åndelig kamp kom en troende mann til Narbuvold, og Jon fikk åpnet sitt hjerte, og spurte hva han skulle gjøre for å bli frelst. Han fikk hjelp, og tok imot Jesus som sin frelser.

Nå lød det snart jubel og sang i stuene på Engåvoll. Dette ble for mye for hans far som søkte å få han bort fra disse tingene. Men det hjalp lite å sende Jon på amtmannskole i Stor-Elvdal. Det han hadde opplevd med Jesus kunne ingen ta fra han.

Odelsgutten
Som eldste sønn på Engåvoll skulle Jon ha gården. Hans syke far forsøkte å få overtalt ham til å ta over. Men Jon sto fast på beslutningen om å reise ut som misjonær. Jon var glad i sin far, og fikk være ham til stor hjelp før han døde. Noen år etter farens død var Jon hjemme og hjalp til på gården. Det gikk gjetord om hans oppfinnsomhet og dyktighet.

Jon kom tidlig i kontakt med pinsevekkelsen. Etter en tid fikk han syn for dåpen. Og det var viktig at han ble døpt. Det var vinter, men det hindret ikke Jon. En venn av han hjalp til med å hugge hull på isen, og Jon ble døpt. Slik var han. Da han fikk høre forkynnelsen om Åndens dåp, søkte han den velsignelsen og fikk oppleve det slik apostlene gjorde på pinsedagen.

Til Kina
Jon forberedte seg for sitt misjonskall, og snart var tiden inne til å ta farvell. Avskjedsfesten med vennene ble gripende. Bygdefolket forsto at Gud hadde kalt en av bygdas sønner til å dra til Østen. En kald vinterdag 3. februar 1918 tok Jon farvel med slekt og venner. Ute i den stor verden raste krigen og det var revolusjon både i Finland og Russland. Tross gode råd om å vente med å reise, var Jon bestemt på å dra. Det ble en lang og strevsom reise med båt til Finland og videre med tog gjennom Sibir. Men han kom til slutt fram til Peking i Kina. Derfra bar det til Sinpaoan. Reisen fra Norge hadde tatt en og en halv måned.

Parley Gulbrandsen som var misjonær i Kina i mange år, kjente godt Jon Narbuvold. Han skrev i en artikkel :

« Hans hjerte brant for det folks frelse som han var kommet til. Narbuvold var en særdeles rikt utrustet mann, og ble en dyktig misjonær.» Forfatteren Ivar Sæter skrev om Jon: «Han hadde i likhet med Skrefsrud gode anlegg for språk. Han lærte kinesisk, engelsk og delvis fransk og russisk.»

De første årene arbeidet han i byen Yuchow, sammen med Henry Gulbrandsen. I byen og landsbyene omkring fikk han være med å forkynne evangeliet. Han laget også den første dåpsgraven og fikk døpe flere nyfrelste kinesere. Senere flyttet han til Taohwapu og grunnla arbeidet der. Senere tok Elin og Willy Rudoph over arbeidet der. Her fikk Narbuvold se flere komme til tro.

Unge helter dør
Før Jon dro til Kina hadde han møtt Olga som også hadde misjonskall. De forlovet seg, og ble enige om at Jon skulle dra i forveien og Olga skulle komme etter. Bryllupet skulle stå i Kina. Olga var en brennende ungdom, og var en intelligent og frisk jente. Ikke minst forteller brevene hun sendte hjem fra Kina om hennes evner.

I 1922 kom Olga til Kina, og bryllupet ble feiret i Peking sammen med misjonsvenner. De slo seg med i Taohwapu. Olga var ivrig etter å få kontakt med kineserne. Selv om hun ikke kunne språket, viste hun sin kjærlighet til folket, og gjorde sterkt inntrykk på kineserne. Etter å ha vært fire måneder i Kina ble Olga syk. De dro opp til en landsby ved foten av Hsiao Wu Tai-fjellet for å få frisk luft slik at hun ville komme seg. Men sykdommen forverret seg, og hun døde etter å ha vært gift med Jon i f&Mac245;re måneder. Henne han elsket over alt, og som han hadde ventet på i fire år, ble revet fra han. Det var lang vei til Norge, og dårlige forbindelser. Brevene som senere kom til Norge forteller mye om Jons store sorg. Han var igjen alene i et fremmed land. Hvilke tanker han har gjort seg, er det umulig å forstå.

Han la sin døde hustru i kisten, og ved hjelp av to esler og en god venn ble kisten fraktet tilbake til Sinpaoan. Derfra med tog til Kalgan, der hun ble begravet på den lille utenlandske kirkegården. Det er vanskelig å forstå meningen med døden når unge krefter er villige til å gi alt for Jesus.

Allerede året etter Olgas begravelse ble Jon syk. Febersykdommen ville ikke slippe. Jon ble innlagt på misjonshospitalet i Kalgan. Dr. Hannestad som behandlet Jon skrev senere til Jons søster: «Han kviknet også til for en stund, men var stadig uklar. Jeg hørte han mumlet: «I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn». Så ble hjertet svakere og han sovnet inn.»

To unge, lysende og innvidde mennesker fikk sine graver i Kina.

Jon kom aldri tilbake
Da jeg besøkte Narbuvold, den avsidesliggende bygda i Østerdalen, var det som stillheten fremdeles ventet lyd av hest og vogn for å frakte Jon tilbake til hjembygda. Men han kom aldri tilbake. I dag drives gården av slektningene Katrine og Tomas Lervik Engåvold.

Det gamle sommerhuset står der fremdeles. Nå er det en gjestegård som tar imot turister. På veggen i kjøkkenet hengerJons siste hilsen i glass og ramme.

Anna Karine Engåvold, niese til Jon, forteller at de har tatt vare på alle brevene som Jon sendte. De forteller mye om livet som misjonær. Han skildrer sitt møte med folket, med oppgavene, med de indre følelsene, og den tunge avskjeden med sin kjære Olga.

Det er ingen som legger ned friske blomster på graven til Olga og Jon i Kina. Men vi fikk se at det arbeidet de nedla i Jesu navn blomstrer og bærer frukt. Bare evigheten vil vise hvilke rike frukter Guds rike har fått høste fordi noen var villige til å gå med evangeliet til Kinas millioner.

Tekst og foto:
David Østby

Olga og Jon Narbuvold gav begge sine liv som misjonærer i Kina.